Aranis - Songs from mirage


...
Bio and pictures Contact

Other album : Roqueforte

Between the finesse of classical music and the excitement of pop.

dewplayer

01 Ouverture

02 Fresia

03 Chamber rock

04 Reprise

05 Lullaby

06 Airesym

07 Aynu

08 Lever in plakjes

09 Jelimena

10 Keria

11 Out ama

12 Enjuminenna

13 Ilah

14 Finale


Download music

top

Presentatie

Op hun derde album, de 7 muzikanten van de Antwerpse groep met een unieke sound worden begeleid met 3 zangeressen. Tussen de finesse van klassieke muziek en opwinding van pop. De Tijd .

Tot nog toe stond Aranis voor eigenzinnige instrumentale muziek die niet in één categorie thuishoort. Na 'Acoustic Chamber Rock' en 'Music for an imaginary film' brengen ze nu een nieuw programma: 'Songs from Mirage'. Met dit programma wordt een nieuwe dimensie toegevoegd: de menselijke stem. De 7 muzikanten van Aranis worden aangevuld door drie zangeressen met haar op hun tanden. Hierdoor krijgt de avontuurlijke muziek van Aranis nog meer draagkracht. De muziek wordt nog intenser, gevoeliger en dynamischer.

'Songs from Mirage'(mirage: droombeeld) is een voorstelling die voor iedereen iets anders kan betekenen. Wat je ziet of voelt is voor de ene echt en voor de andere een luchtspiegeling of fata morgana. Geniet mee van dit concert met uitsluitend nieuwe muziek, gezongen in een verzonnen taal. Meer dan ooit zorgt Aranis voor een meeslepende ervaring.

Aranis met Els van Laethem: zang, Herlinde Ghekiere: zang, Anne Marie Honggokoesoemo: zang

close

Présentation

ARANIS est un groupe anversois au son unique. Les 7 musiciens sont accompagnés pour leur 3ème album par 3 chanteuses: Els van Laethem, Herlinde Ghekiere, Anne Marie Honggokoesoemo.

Joris Vanvinckenroye, contrebassiste en est le principal compositeur. Son style se démarque par son caractère filmique, sa mélancolie et sa variété. Parfois ses compositions reposent sur un concept minimaliste tandis qu'on assiste dans d'autres pièces à des explosions de couleurs sonores et de rythmes surprenants.

Jusqu'à présent, Aranis jouait de la musique instrumentale originale qui n'appartient à aucune catégorie. Après "Acoustic Chamber Rock et musique pour un film imaginaire", ils apportent "Songs from Mirage" avec une nouvelle dimension : la voix humaine. La variété et l'expressivité captivent l'auditeur à tout moment, la structure parfois chaotique passe par des sommets et alterne avec les pauses sereines.

close

Presentation

"Between the finesse of classical music and the excitement of pop." De Tijd, Belgium Third album of ARANIS, the flemish band (Antwerpen) with a unique sound. Its seven musicians & 3 singers explore every possible sound and technique on their instruments, which results in a cocktail of muted minimalism with a post-rock drive.

'Songs from mirage' is a performance that can take on a different meaning for every person in the room. Whatever you see or feel could be real for one person and a mirage or fata morgana for another. Enjoy this concert, exclusively made up of new music, sung in a language that does not exist. More than ever, Aranis provides a compelling experience.

Aranis & Els van Laethem, Herlinde Ghekiere, Anne Marie Honggokoesoemo: vocals

close

Gerald Van Waes - progressive.homestead.com***°

The last concert of Aranis with this repertoire had shown me already how the band has developed their sound to the next level, by having invited three professional singers of different backgrounds (jazz and scatting, and classical music) with differently coloured voices which harmonize and adapt to each other beautifully, and which elements and new possibilities are integrated perfectly into the compositional range of creative elements.

Different tensions and classical evolutions build up nicely in time like descriptive melodious filmic music. The language being used to sing in is especially developed to suit the music best, which I think is a great idea and which works very well. For the first 9 tracks this is as perfect as it can be: well controlled and composed, driven and with large suite-like tensions, and a few arranged tango-like directions besides the popular classical approach. All this sounds so well developed, perfectly recorded, interesting and with a certain emotional drive, as if being destined to become a Belgian classic. Some of the material and arrangements reminded me slightly of the Belgian release of composer Nicolas Lens called "Flamma Flamma", a great neo-classical release with the best Belgian voices mixed with some Bulgarian voices.

Suddenly, around the tenth track, after an exaggeration not overly necessary repetitive theme the few dissonant tensions against this sounds like a desire to reach a Rock In Opposition tension, (from which I'm sure they learned something too,) beyond its basic approaches, out of the vast own limits, instead remain like a struggle from within the rhythmical limitations of its own minimalist patterns, as an idea which didn't reach a new essence or necessity to break out beyond, and within this desire to drive the band further from here it is as if it is not yet knowing what to do next. And instead that the composition from here reaches a next level and a really transformed different variation, we only hear an improvisational part of scatting on the next track "Keria" and the themes being repeated a few times too often without adding anything really new.

For a large part Aranis still shows to be one of the more interesting bands around, making this album absolutely worth to check out.

close

Achim Breiling - babyblaue-seiten.de

Aranis haben nicht den Fehler begangen das gleiche Album ein drittes Mal zu veröffentlichen. "Aranis" und "Aranis II" glichen sich doch sehr, schon die Cover waren ähnlich, erst recht der musikalische Inhalt. Bezogen auf die Cover könnte man mutmaßen, dass da der weibliche ("Aranis II") bzw. männliche ("Aranis") Aspekt ein und derselben musikalischen Idee zum Ausdruck gebracht wurde. Wie auch immer, das im Spätsommer veröffentlichte "Aranis III" ist anders.

Viele Unterschiede sind festzustellen. Das Album kommt erstmals als Digipack, das Label ist ein anderes, der Stil des Covers ist verschieden, die Scheibe hat einen Titel ("Songs From Mirage") und - wie derselbe schon andeutet - es wird recht viel Gesungen. Die samt und sonders von Joris Vanvinckenroye komponierten und arrangierten Stücke sind natürlich stilistisch durchaus verwandt mit der Musik der beiden Vorgängerscheiben. "Acoustic chamber rock" ist das nach wie vor, druckvoll und abwechslungsreich vorgetragen von fünf Damen und zwei Herren an zwei Violinen, Akkordeon, Piano, Kontrabass, Gitarre und Querflöte. Immer noch könnte man Vergleich zu den frühen Universe Zero ziehen, zu Louise Avenue, Cro Magnon, Juleverne, Henry Krutzen und Finnegans Wake, wobei Aranis natürlich deutlich akustischer und klassischer an die Sache herangehen. Astor Piazolla hat seine Spuren in der Musik genauso hinterlassen wie Michael Nymann, Gavin Bryars, Philip Glass, Steve Martland oder dessen Lehrer Louis Andriessen. Trotzdem sind Aranis ziemlich einzigartig ... insbesondere auf "Aranis III - Songs From Mirage".

Der Hauptunterschied zu den Vorgängern ist, dass auf "Aranis III" ausgiebig gesungen wird. Auch auf dem Debüt von Aranis gab es ein wenig Gesang. Für ihr drittes Album haben die Belgier allerdings drei Sängerinnen engagiert, die fast in jedem Stück ihre Stimme erklingen lassen. Ich weiß nicht in welcher Sprache da gesungen wird. Flämisch scheint es mir nicht zu sein, Französisch ist es sicher nicht. Es klingt eher lateinisch, südslawisch, orientalisch oder gar afrikanisch (oder eine eine Mischung daraus). Im Chor oder solistisch sorgen die drei Damen für eindringliche, sehr intensive und geheimnisvolle Vokalklänge, irgendwo in der Schnittmenge von bulgarischen Angelite-Chören, Philip-Glass-Operngesang und Zheulkreischen. Exotisch, aber doch vertraut, leicht medieval klingt das, klagend, angedüstert, manchmal hektisch und fast schräg. Dazu rockt die "Band" wie gewohnt mit ihren akustischen Instrumenten. Etwas karger und sparsamer ist die Instrumentierung im Vergleich zu den früheren Werken der Gruppe ausgefallen, als hätte Vanvinckenroye aufgrund des Gesangs die instrumentale Fülle leicht zurückgenommen, damit derselbe besser zur Geltung kommt.

Berauschender Schönklang und zart-zerbrechliche Tongemälde stehen hier neben bewegten, sehr verspielten zeitgenössiswch-klassischen Ensemblemomenten, hypnotisch-minimalistischen Repetitionen, kernigem Akustikkammerrock, folkig-medievalen Tänzen, wogendem Ensembletango, kurzen freiformatigen Einlagen, hymnischem Chorjauchzen und kantigen Ausbrüchen. Ausgesprochen druckvoll, perfekt musiziert und produziert kommt das Ganze zudem aus den Boxen. Wer die Musik von Aranis noch nicht kennt, der sollte nun wirklich etwas daran ändern und sich "Aranis III - Songs From Mirage" zulegen. Ich bin begeistert!

close

GTB - RifRaf

Aranis leerden we een paar jaar geleden kennen via de betoverende tweede cd met de fascinerende hoes. Twee jaar later is er nu de opvolger gestoken in een al even kunstzinnige verpakking en met al even intrigerende muziek. Met twee violen, accordeon, piano, gitaar, fluit, akoestische bas en ook zang deze keer creëert de groep opnieuw een fantasy wereld waarin decors van folk, klassiek en hedendaags haast ongemerkt in elkaar overvloeien. Via parallelle passages verzeil je af en toe in de werelden van Wim Mertens, Michael Nyman en Philip Glass. Zeker voor wie op de recentste editie van de Feeërieën kickte op Jacaszek en Hauschka, voor wie Laïs Lenski' apprecieert en ook voor de fans van Soledad en het Prikosnovénie-label.

Hierbij aansluitend is er 'Cycles', de solocd van Joris Vanvinckenroye aka Basta!, de contrabassist van Aranis en laureaat van de Axion/Dexia Classics. Helemaal op zijn eentje schetste hij een gelijkaardig universum in het verlengde van wat bovengenoemde artiesten doen. Zuiver en alleen met zijn instrument levert hij een labyrint van magisch-realistische patronen. Onmisbaar voor de luisteraars van Laika (Klara) en zeker ook voor wie werk in huis heeft van Jozef van Wissem.

Twee maal muziek die je verbeelding op hol doet slaan. Beide groepen/artiesten toeren momenteel door Vlaanderen. Voor wie homerecords.be nog niet kent, is dit trouwens meteen de ideale stap om kennis te maken met de rest van de catalogus

close

http://www.ragnrale.com

The album opens with Ouverture which features the new element in their music: singing. The singing is performed by three women. Depending on the song one, two or the three of them may be singing. This brings freshness to their music and also ensures they are not creating music they have already done.

Of course they are not forgetting their roots. Chamber Rock is much in the spirit of Aranis II with a quick start, a fast and dynanmic playing, and no singing. Airesym is another one; the band performed it at the Triton concert.

Beside the two previous songs some of my favorite pieces are Aynu, Lever In Plakjes, Jelimena which is stunningly beautiful and Enjuminenna, another gemm.

Ilah is the last instrumental piece, it starts directly where Enjuminenna ends and features an awesome introduction. The music and rhythm change several times during the song like different movements. Its structure seems symmetrical as the song ends like its beginning.

Finale is a ten minutes sung song that closes this excellent album. Aranis members have succeeded in composing new and inspiring music. With Songs from mirage they are covering new grounds and reinventing themselves. We couldn't expect any less from a band of this quality; they took risks and the end result is worth it.

Very strongly recommended.

close

Sean Trane - progarchives.com****

Even if Aranis' EP Hidden Soundscapes was a collaboration with Toon Fret and not an album per se, it was warning us that changes were due to chamber prog realm and Mirage is the first step to these changes. Among the changes is definitely the artwork, the results the encounter of the two males of the debut and the five females of their second album. Obviously the baby there will be on most of the member's minds in the coming years, starting I think with their piano player that has not played the two French gigs this year. Then of course the three heavenly singers, each as beautiful as the five other female muses of the group. I think Stijn and Joris are among the luckiest musicians around.

First and most striking is the addition of three singers that act mainly as choirs (but not only) much the way that the Kobaian singers do for Vander's Magma's music, even if Aranis doesn't go Zeuhl. The next striking thing is how darker Aranis' musical realm has become: from light and happy and falsely careless (the band is always very tight) to now darker, thoughtful, sombre (but not sinister or macabre), it's quite a swing they managed in just one album. And as a result, Aranis plays much slower music than in their first two albums, but also becomes more solemn at times.

From the contrabass drones come out one then three slow moaning voices, leaéding the way for Marjolein's accordion, before Axelle's piano leads the same accordion into a French-sounding valse? The 6-mins+ Ouverture certainly give plenty to the listener, but the boundaries are not set yet. Probably the most energetic track of the album is Chamber Rock, a track that brings us back to the first two albums, but it is sandwiched between two slow sung tracks like the single voice Fresia and its reprise. A little further Airesym and Jelimena are obvious highlightsas the closing 10-mins Finale is. A bit more dissonant (that's rather new also from Aranis) are tracks like Aynu and Lever In Plakjes and one can feel that they need more experience to venture out in this area. Enjuminenna is moreof the same in that area.

Well if you liked the first two albums with its instrumental chamber prog, you might want to be careful when approaching this third album, which has taken a deep and slower pace and turned in some ways a bit between Magma (the unavoidable comparison due to the choirs) and Univers Zero (the slow dark chamber music) without going to the extremes of these two, but Songs From Mirage is just as worthy as its predecessors, if not more.

Very strongly recommended.

close

De Standaard

'Drie eigengereide Belgen'

"...***°Aranis tapt uit een heel ander vaatje, maar gaat even eigengereid te werk. 'Songs from mirage' valt onder geen stijl te klasseren, veeleer gaat het hier om sfeer. Plechtig, dat is het zeker, maar ook speels. Oud, maar ook eigentijds. Minimalistisch en repetitief, maar ook zwierig en melodieus. Warm, maar soms hard. Dit album omvat veertien mooie verhalen. Met violen, bas, accordeon en piano tast de muziek van Joris Vanvinckenroye onze emoties af, en met drie klassieke vrouwenstemmen worden we gesust in een tijdloze rust. Dit is diepe muziek die intense beelden oproept en de ziel ontlast van het idee dat iets moet..."

close

Radnai Rudolf - muszeroldal.hu

A fentebb elmondottak talán épp erre a lemezre érvényesek leginkább, az Aranis héttagú együttes Antwerpen-bol, zenéjük változatos, néha kaotikus, gyors hangzásváltozásokkal, furcsa szokatlan ének kísérettel. Ez az elso lemezük, amelyen háromtagú vokál együttes is hallható. A zenekar vezetoje és a lemezen hallható 14 szám zeneszerzoje Joris Vanvinckenroye bogos. Annak ellenére, hogy zenéjük nehezen befogadható, több díjat nyertek zenei fesztiválokon és számtalan eloadást tartanak nagy sikerrel szerte Belgiumban.

close

Ruggero - agarthaprog.com

A volte ritornano, ... non mi riferisco agli Aranis, combo belga alla terza uscita in pochi anni, ma alle "botte" di adrenalina causa ascolto nuovi dischi come da molto tempo non mi accadeva.
Spettacolare.

Il terzo Aranis è "spettacolare". Uno dei 50 dischi che mi porterei ad San Quintino se fossi un ergastolano. Pur senza abbandonarle, ci si allontana dalle pur apprezzabilissime influenze folk (alla Flairck, per intenderci) per "flirtare" con la dark chambre music di scuola belga a la Univers Zero (...che tutti noi ben sappiamo da quali fonti classiche attinga, quindi soprassiedo...).

I contenuti: cori femminili stile "Carmina burana", densità compositiva venata dal giusto minimalismo di scuola francofona, qualche sferzata di cattiveria, qua e là delle sperimentazioni ed alcuni passaggi più arditi mai fini a sé stessi, ... il tutto pervaso da un'ombra di piacevole e crepuscolare melanconia.
Un disco dove cuore e tecnica convivono felicemente ai massimi livelli: di questi tempi una vera rarità.
Dimenticavo: incisione notevole.

Assolutamente imprescindibile.

close

waysidemusic.com

The third album by this excellent new music/alt-classical ensemble. For a very small country, Belgium certainly has a easily identifiable sounding style of new music, and Aranis, a septet of fantastic young players, fits right into the chamber music/chamber-rock sound that we all know from fellow country-groups like Louise Avenue, Cro Magnon, Julverne and Univers Zero, as well as other European bands such as DAAU, Lars Hollmer's various ensembles, Noetra, Silence IV, Penguin Cafe Orchestra and Gatto Marte.

The band consists of 2 violinists, accordion, piano, guitar, flute and double bass. For this album, for the first time, they are featuring occasional vocals by 3 women singers who add a Medieval Babes kinda touch to the proceedings - and it works! For fans of this sound, this will thrill and amaze. Probably their best yet - and that's saying something.

Highly recommended.

close

http://www.merlinprog.com/nordeuropa.htm

En flamsk septett som spiller en tidvis minimalistisk samtids klassikk musikk farget med kammermusikk, postrock og folk. Tablåene som fremkommer er ofte både melodiske og tilgjengelig, men også musikk i fri dressur. Aranis viser i tillegg sider hvor musikken er repetitiv og også temmelig lik musikk skrevet for en film. Akkurat den påstanden kan vi ved selvsyn få dokumentert på deres internettside, der de sier at musikken er "musikk for en imaginær film"! Vi vil påstå at Aranis sin musikk kan nytes optimalt ved at vi danner våre egne sanseinntrykk, og gjerne lager våre egne imaginære filmer i hodene våre basert på inntrykk fra "Songs From Mirage". Uansett så er skiva å betrakte som et svær vellykket ekteskap mellom klassikk musikk og rocksegmentet. Utrykket akustisks kammer rock beskriver musikken brukbart vil vi påstå. Særpreg er definitivt også er nøkkelord når musikken skal beskrives, og for oss er det ordet som oftest et hedersord! Når vi så har en instrumentering med piano, en dobbelbass, to fioliner, fløyte osv å gjøre er det ikke akkurat å betrakte som en standard i de fleste musikalske kontekster. Fyller vi på med en instrumental dyktighet, og meget gode og velformulerte melodier samt en forbausende evne til og også å låte melodisk har vi nok fanget noe av Aranis sitt musikalske univers. Vekselbruket mellom det klassiske konsept og rock konseptet har vi knapt hørt maken til noen gang. De som liker band som Cro Magnon, Present, Volapuk og Univers Zero vil nok også trykke Aranis til sitt bryst som det så prosaisk heter ifølge gamle tiders måte å utrykke seg på. Musikken til Aranis har definitivt forandret seg en del siden deres forrige skives, som for øvrig var meget bra. Ny retning er staket ut, og den peker inn i det terrenget som kalles ettertenksomhet, melankolsk og til dels mørkt, selv om det aldri blir ekkelt og vemmelig på noen måte. Bare er herlig tristesse og med komponist og lederen Joris Vanvinckenroye sin fabelaktige kontrabasspilling som markør for disse landskapene. Nytt er også koringen fra strupene til de flotte damene Els, Anne Marie og Herlinde som gir en viss assosiasjon til Magma og Christian Vanders Kobian konsept. Trekkspillet til Marjolein Cools tilfører også musikken en spesiell glød og intensitet, og selv om dette instrumentet er milevis fra hva vi forbinder med musikk som er spesielt hørbar, passer det utmerket her! Sannsynligvis er dette p.g.a. Joris Vanvinckenroye sine evner til å gjøre det umulige mulig. I så måte har han gått i forsporene til Francis Vincent Zappa, som jo også blandet sammen komponenter som allmennheten så var umulig å kombinere! "Songs From Mirage" er ei utmerket skive som er fylt med inspirerende musikk, og visere et band som tør ta sjanser og tidvis å dyrke ny mark. Våre musikalske smaksløker nærmest logrer av glede, og nyter skiva til fulle, og de som vil ha noe som skiller seg ut fra massene bør fylle ørene med Aranis sin musikk.

close

www.progawards.it

Dear Aranis, We are proud of inform you that your record "Songs From Mirage" has been nominated, for the fourth edition of ProgAwards, in the following categories: Best Progattitudes Record (http://www.progawards.it/Progawards/index.php?page=panobpr).
At January's end, the nominations phase will end and will be selected the finalists (in February); the edition will run until March 2010 when will be published the winners of all categories.

Many compliments for your work and good luck for the continuation of this event.

You are authorized to communicate the news to your website and your MySpace. You can also use our logos, our banners and even the cover of your record (with our logo imprinted) to emphasize the news.

Sincere congratulations for passion and your professional capabilities.

The Progawards President Fabrizio Catalano

close

moorsmagazine.com

We hebben hier al eerder de loftrompet gestoken voor het solo-album van "bassist extraordinaire" Joris Vanvinckenroye, die ook de drijvende kracht blijkt te zijn achter de avantgardistische folkband Aranis.

Minimal music, het klassieke strijkkwartet, jazz en folk worden hier ingezet om met een volstrekt uniek lyrisch geluid te komen dat de luisteraar meteen bij de kladden heeft. Alle composities zijn van Vanvinckenroye. De fantastische band heeft een wat ongebruikelijke bezetting: twee violen, accordeon, piano, contrabas, gitaar en fluit, en drie prominent aanwezige zangeressen. Prachtige muziek om je als luisteraar volledig aan over te geven.

Labelen is moeilijk, want deze avontuurlijke muziek klinkt zowel vertrouwd als nieuw, spannend en ontspannend. Perfect passend binnen de catalogus van avontuurlijke nieuwe folk van het onvolprezen Belgische label homerecords.be.

close

Fix Sadler - babyblaue-seiten.de

Aranis haben schon immer wunderschöne Musik gemacht. Entweder als undoofer Klassik-Pop (wobei nachhaltige Klassik-Fanatiker vermutlich die Hände über'm Kopf zusammenschlagen...), als PostRock oder Kammerrock ohne echtes Rockinstrumentarium, oder eben als Rock In Opposition. Das sind übrigens nur die möglichen Genres für die gleiche Musik.

Joris Vanvinckenroye hat als Songschreiber und treibendes Element hinter Aranis erkannt, dass die Band für diesen bestimmten Sound steht, gleichzeitig strebt er aber auch Entwicklung und Fortschritt an. Auf dem dritten Album des Ensembles erreicht er diese Entwicklung durch den Einsatz von Vokalisten, was dem Gesamt-Sound sofort eine völlig neue Note gibt, obwohl Instrumentarium wie auch Struktur der Kompositionen keinen radikalen Wandel erlebt haben.

Irgendwo zwischen Enya (was ausdrücklich nicht negativ gemeint ist, denn als die Dame am Anfang ihrer Solo-Karriere stand, machte sie noch keinen Kaufhaus-EthnoPop) und Mike Oldfield verorte ich die Musik auf diesem Album. Dabei kommt aber niemals ätherisches Gesäusel oder verkrampftes Gehampel rum. Die Gruppe ist zu souverän, zu eingespielt, zu stark an ihren Instrumenten, als könne auch nur der Ansatz von unüberzeugtem Getue aufkommen. Dies ist natürlich nur ergänzend zu Achims Rezi zu verstehen. Seine Einordnungen entziehen sich meiner Kenntnis, Piazzola und Glass nennt Vanvinckenroye aber auch selber als Einflüsse.

Eigentlich hat Aranis nicht viel neues im Köcher und dennoch vermitteln sie mit der konzeptionellen Struktur, den Stimmen der drei Sängerinnen und einer gefühlten, frühlingshaften Ausstrahlung ein neues Hörgefühl. Das ist klasse, ich verweigere nur die allerhöchsten Weihen, weil ich die Band gerne etwas komplexer und auch mal kantiger und rauer hätte. Dennoch; wunderschön!

close

Thomas Kohlruß - babyblaue-seiten.de

Aranis?!?! Was ist denn das schon wieder für ein Exoten-Tipp auf den BBS? Warum empfehlen die eigentlich immer so schräges Zeuch, das eh' keiner kennt? Na ja, eben drum... oder braucht Ihr wirklich den Vorfall oder den Wirbelwind oder das neue sensationelle Werk von Magma als Tipp des Monats, um zu wissen, dass es diese Alben gibt? Und dass Ihr die Euch vielleicht kaufen wollt? Aber Aranis... wie sollte man diese Musikgruppe (irgendwie widerstrebt es mir "Band" zu schreiben) kennenlernen, wenn man nicht zufällig anlässlich eines Wochenendes mit ohnehin exotischer Musik, beispielsweise in Würzburg, damit konfrontiert wird? Eben!

Lange Rede, kurzer Sinn: Aranis machen für mein Empfinden ziemlich einmalige und einzigartige Musik. Das geht soweit, dass ich noch nicht mal so richtig in Worte fassen kann, was hier passiert. Die Kollegen haben die Stichworte schon genannt: Chamber Rock mit akustischen Instrumenten, gefühlt nahe an klassischer Ensemblemusik, aber mit einer ungeheueren inneren Kraft versehen, so dass es eben richtig rockt. Vielleicht Musik für Hörer, die mit Klassik und Jazz (noch) nicht so richtig klar kommen, aber trotzdem spannende Wege abseits des (Progressive) Rock im engeren Sinne suchen? Dabei ist die Musik so erhaben und schön, dass mir die Worte, die ich darum mache, schal und öde vorkommen.

Ich muss zugeben, Aranis haben etwas gebraucht, um mich zu begeistern. Ich führe das darauf zurück, dass ich zum einen (noch) kein Konzerterlebnis hatte und die älteren Alben immer nur in Auszügen, z.B. in der [progrock-dt]-Radioshow, gehört hatte. Ich kann nur warnen, aufgrund von Bruchstücken ein Urteil zu fällen... Aranis ist Albummusik, die Wirkung braucht auch den längeren Kontext um sich zu entfalten. Aber dafür ist das Erlebnis dann umso intensiver. Wer schon Kammer-Prog-Erfahrungen, z.B. mit Univers Zero, hat, wird vielleicht eine weitere große Dimension dieser Spielart kennenlernen, wer mit Aranis in diese Welt einsteigt, wird wahrscheinlich eine neue Leidenschaft entwickeln.

Macht Gesang etwas besser? Nicht so oft, würde ich sagen. Erstaunlicherweise bei Aranis schon. "Songs from Mirage" enthält ziemlich viel Chorgesang. Und auch wenn ich tatsächlich beim ersten Hören spontan an Enya denken musste (Hallo Fix!), so ist es dann doch eher das Gefühl einer Art Dur-Version von magmaischem Zeuhl beizuwohnen. Allerdings könnte das natürlich auch daran liegen, dass Magma so ziemlich meine einzige Erfahrung mit chor-orientierter Musik ist (von ein paar Orff-Stücken im Musikunterricht mal abgesehen, ach ja, zwei Glass-Opern besitze ich auch). Andrerseits scheint mir die instrumentale Seite von Aranis, wie zum Ausgleich gegenüber dem Wohl-Gesang, teils etwas düsterer und 'schräger' daher zu kommen. Aber das sollte nun niemand in große Konfusion versetzen... Aranis ist trotz der Zugehörigkeit zu Ecke des Schrägen und Seltsamen im Prog geradezu eingängig und wohlklangig. Und deswegen ist "Songs from Mirage" auch unser Tipp-Geschenk für Euch!

Ach ja: Wem ein Aranis-Album gefällt, der braucht natürlich alle, unbedingt.

close

Marc Vos - MazzMusikaS 132

Na een aantal beluisteringen valt het me op hoe zeer filmisch deze muziek wel is, de nieuwe cd Songs From Mirage van Aranis. Een van de vorige projecten van Aranis heette trouwens Music For An Imaginary Film. Muzikaal gezien valt de muziek te beschrijven als een kruising tussen klassiek, jazz, minimalistische muziek, folk, en zelfs pop. 

Voor deze derde cd van Aranis werden er drie gastzangeressen toegevoegd aan de vaste bezetting die uit vijf muzikanten bestaat, en al naargelang het muzikale project kan uitgebreid worden met andere mensen. De toevoeging van de stemmen van deze drie vrouwen is, wat mij betreft, alvast een erg geslaagde zet; het biedt de muziek nog meer mogelijkheden, en vooral, het klinkt ook zeer mooi op die manier.

Aranis heeft zich sinds 2005 een heel eigen plaatsje verworven in het muzikale spectrum, doch als ik toch enige muzikale referentiepunten mag noemen, laat het dan Philip Glass en Michael Nyman zijn, vanwege het soms nogal minimalistische karakter van de muziek, en ook Laïs Lenski, die qua sfeer in hetzelfde straatje (en dichter bij huis) zitten. Op plaat bevalt Aranis me alvast meer dan live; het concert dat ik de voorbije zomer zag op Brosella Folk, kon me namelijk niet echt overtuigen wegens soms wat te experimenteel en te gekunsteld. Het openingsstuk Ouverture is alvast heel geslaagd en sfeervol. Ook tussen de andere tracks vallen er echte pareltjes te ontdekken, het is echter niet eenvoudig er bepaalde stukken uit te lichten, de hele plaat vormt eigenlijk één doorlopende klankervaring.

Songs From Mirage is zeker een mooie en sfeervolle plaat die ik echter niet altijd zou kunnen opzetten, je moet er namelijk een beetje in de stemming voor zijn. De muziek eist nogal wat van je aandacht op en is eigenlijk allesbehalve vrijblijvend, wat natuurlijk een compliment is. 

Aranis vraagt meestal wel een inspanning van de luisteraar, doch meestal wordt die beloond met de ontdekking van een fascinerend klanktapijt, geweven door een aantal muzikanten van topklasse. 

close

Holly Moors - moorsmagazine.com

We hebben hier al eerder de loftrompet gestoken voor het solo-album van "bassist extraordinaire" Joris Vanvinckenroye, die ook de drijvende kracht blijkt te zijn achter de avantgardistische folkband Aranis.

Minimal music, het klassieke strijkkwartet, jazz en folk worden hier ingezet om met een volstrekt uniek lyrisch geluid te komen dat de luisteraar meteen bij de kladden heeft. Alle composities zijn van Vanvinckenroye. De fantastische band heeft een wat ongebruikelijke bezetting: twee violen, accordeon, piano, contrabas, gitaar en fluit, en drie prominent aanwezige zangeressen. Prachtige muziek om je als luisteraar volledig aan over te geven.

Labelen is moeilijk, want deze avontuurlijke muziek klinkt zowel vertrouwd als nieuw, spannend en ontspannend. Perfect passend binnen de catalogus van avontuurlijke nieuwe folk van het onvolprezen Belgische label homerecords.be. Luister naar de fragmenten en laat je overtuigen!

close

Mirjam Adriaans -folkforum.nl

Folk is niet het eerste waar ik aan denk bij de muziek van Aranis. Die is avontuurlijk en avantgardistisch, speels en melodieus, maar vooral beeldend. Dat beseffen ze zelf ook, de ondertitel van hun vorige plaat luidde Music For An Imaginary Film, nu hebben ze gekozen voor Songs From Mirage. Er is namelijk zang toegevoegd aan het geluid. Drie damesstemmen (Els Van Laethem, Herlinde Ghekiere en Anne Marie Honggokoesoemo) vormen een extra instrument in het orkest dat bestaat uit 2 violen, accordeon, piano, contrabas, gitaar en fluit.

Op de eerste cd van Aranis (Chamber Rock uit 2005) werd al zang geïntroduceerd, toen met gastzanger Edwin Vanvinckenroye, nu maken de drie damesstemmen een wezenlijk deel uit van de hele plaat. Soms klinkt het plechtig, dan weer ijl, wat dat betreft is de titel Songs From Mirage goed gekozen. 'Mirage' is Frans voor luchtspiegeling en er wordt een film gesuggereerd, niet alles lijkt wat het is of andersom. De muziek vormt beelden en de zang lijkt het werk van Aranis wat toegankelijker te maken; de woorden klinken soms bekend in de oren al hebben ze verder geen betekenis. Wanneer ik luister ontstaan in mijn hoofd uitbundige kleuren, afgewisseld door filmische fragmenten, en dat zijn niet noodzakelijkerwijs dezelfde beelden bij dezelfde klanken op de plaat. Als ik dan opkijk zijn die verdwenen, zie ik weer mijn vertrouwde kamer en vraag ik me af waar mijn fantasie me heengevoerd heeft. Nou ja, eigenlijk moet ik spreken van de hersenspinsels van bassist Joris Vanvinckenroye, want hij is het tenslotte die deze muziek gecomponeerd heeft. Zijn bedenksels, die hij met de zes andere musici in muziek heeft gegoten, lijken allerlei kanten op te gaan. Modern, klassiek, jazz of folk, de invloeden zijn er, soms heel subtiel, dan weer duidelijk omlijnd.

Songs From Mirage is opgebouwd als een klassiek stuk, die begint met een Ouverture die de diverse instrumenten een fraaie introductie geeft en de spanning alvast opbouwt. Daartussenin zitten fraaie melodieën, Fresia zou bijna kunnen doorgaan voor een zondagse hymne met sobere pianobegeleiding. Bijna, want het is net iets luchtiger geformuleerd. Na deze overdenking wordt het orkest ingezet voor een steviger Chamber Rock met speels spokende viool en hypnotiserende ritmische piano. Met de Reprise wordt even kort teruggegrepen naar Fresia, nu met accordeon om over te gaan naar een romantisch Lullaby. Zo krijgt elk nummer zijn eigen karakter, maar wordt het tegelijk een onderdeel van een groter geheel, de niet bestaande film Mirage. Viool en bas vlechten zich om elkaar heen in Aynu om de zang een fijne basis te geven, de fluit sputtert zich ertussen om zich vervolgens definitief in het muzikale gesprek te mengen. Lever In Plakjes begint met ritmische zang, die eerder aan Afrika doet denken dan aan lever (waar ook nog heel wat mensen een hekel aan hebben) en net als je denkt dat Keria afgelopen is komt er nog een kakofonisch naspel. Hierna dwaalt mijn aandacht weliswaar even wat weg van de muziek, maar met de 'hartslag' (of wat voor ritme het ook is) in de Finale ben ik weer bij de les. Opnieuw laat ik me meevoeren, door zang en bas, tokkelende piano en fluit. Ook de andere instrumenten gaan tokkelen, de stemmen kronkelen erdoorheen en er ontstaat een soort ritmische voortdurende roes, die uiteindelijk toch nog onverwacht een explosief einde krijgt.

Eigenlijk vraag ik me af of ik Aranis en de muziek van de groep ooit echt zal begrijpen. Dat hoeft ook niet, ik geniet telkens weer van de wervelende klanken, de ritme's die houvast geven of een subtiel opduiken van een instrument. Het liet me bij hun optreden op Brosella de stromende regen vergeten, nu brengt Songs From Mirage in mijn cd-speler de prachtige herfstkleuren weer volop tot leven terwijl het buiten donker en grijs is. Dit is net zo tijdelijk als een luchtspiegeling, maar wel van een soort die je kunt oproepen wanneer je daar maar zin in hebt.

close

Frédéric Vion - Traverses n°27

Nous savons depuis que ARANIS est passé au Triton et au festival Rock in opposition 2009, qu'il s'agit d'un groupe de musique classique qui a du mal à trouver ses repères et sa famille musicale. L'ovation au festival RIO leur a peut-être montré qu'ils étaient les bienvenus par ici. Et ce, malgré l'absence de l'artillerie basse/batterie.

Ce disque est le troisième du septet (2 violons, guitare, flûte, piano, accordéon, contrebasse). Le premier dans lequel des voix sont associées (trois voix féminines). L'ensemble des pièces est composé par Joris VANVINCKENROYE, le contrebassiste. La musique du groupe est écrite, d'inspiration classique faisant alternativement référence au répertoire médiéval, baroque ou romantique. Des incursions sonores inhabituelles apparaissent ponctuellement permettant de rendre un peu moins sage la musique et certaines digressions tournent vers le folk/trad apportant une dimension plus dansante et plus spontanée.

Qu'est-ce que les voix apportent à la musique ? Le cinéma. La musique est délicate et simple dans l'accroche de l'oreille et l'on sent la dramaturgie de la composition conduisant à une écriture qui s'avère cinématographique. Mais il ne s'agit pas ici de ces BOF où les voix sont menaçantes comme LIGETI repris par KUBRIK. La musique d'ARANIS n'est pas diabolique. Les voix apportent quelque chose d'angélique, en solo ou combinées ensemble. Les compositions ne sont pas pour autant académiques. L'orchestre joue de la répétition pour accroître l'intensité dramatique ou pour ponctuer d'un rythme presque binaire d'une ou de l'autre de ces chansons. Parfois, ce sont même des scansions d'inspiration zeuhliennes qui apparaissent. La contrebasse sert de section rythmique discrète mais présente, y compris à coups d'archet sur le manche si la ponctuation doit être mieux marquée. L'accordéon colore les compositions de nappes sonores.

Le disque se présente comme une oeuvre entière, démarrant par une ouverture, se terminant par un finale. Entre les deux, une série de songs plutôt de courte durée qui font comme une suite de petits univers musicaux différents qui permettent de garder l'attention à chaque instant. L'unité de l'ensemble est conservée mais un peu plus de piment aurait été bénéfique ...

ARANIS nous a promis de diversifier son projet musical. Aujourd'hui avec des voix, demain avec des percussions. Un groupe à suivre assurément.

close

Traverses n°27

ARANIS est une jeune formation belge qui produit ce style si particulier : faire de la musique de chambre pour un public rock, comme en son temps JULVERNE, LOUISE AVENUE ou CRO MAGNON. 2 violonistes, 1 flûtiste, 1 pianiste, 1 guitariste électro acoustique, 1 contrebassiste compositeur qui peut battre la mesure sur le manche de son instrument, 1 accordéoniste qui fait sonner parfois son instrument comme un synthé angoissant.

Les compositions font référence à la musique néo-classique voire classique : un écho de BEETHOVEN peut arriver à nos oreilles, ou encore la réminiscence d'une musique française du début XXe mais aussi aux compositeurs romantiques viennois du XIXe. Parfois, une mélodie simple s'accroche, le temps de quelques mesures. A l'occasion, ces compositions n'hésitent pas à faire des clins d'oeil digressifs bruitistes (ah ! les p'tites glisses sur le manche du violon !) ou vers d'autres styles (tango ou folk par exemple).

Un vrai plaisir où le sérieux de la prestation n'a d'égal que la spontanéité et la sympathie qui ressort dans la relation au public qui leur a bien rendu : une ovation, debout, de longues minutes à la fin du concert.

close

Aymeric LEROY - Traverses n°27

Conférence de presse animée par Aymeric LEROY.

Quel est l'origine du projet ? Est-ce que le groupe a beaucoup changé ? Nous avons entendu qu'il y a des compositions d'autres membres du groupe, comment cela se passe ?

Joris VANVINCKENROYE (compositions, contrebasse) : Le premier concert sous le nom d'ARANIS a eu lieu en 2002. Tous les membres du groupe présent aujourd'hui étaient déjà là. Nous avons juste changé de pianiste, une fois, puis une seconde fois pour ce concert au festival. Nous avons eu différentes versions avec des vents différents tels que du saxophone. L'année dernière, nous avons ajouté des voix, ce qui a donné notre dernier CD qui vient de sortir.

Jana ARNS (flûte) : Nous sommes tous issus d'écoles de musique. Joris est venu avec ses propres compositions et nous les avons aimées.Actuellement, c'est encore comme cela que ça se passe mais il est vrai que nous ouvrons le projet à d'autres formes et nous envisageons actuellement de jouer avec des percussions. Quant à la question de jouer des compositions d'un autre membre du groupe, elle ne s'est pas posée encore jusqu'à présent.

Ward DE VLEESCHHOUWER (piano) : Les musiciens d'ARANIS ont des parcours et des styles différents. J'ai été honoré qu'ils m'aient accepté dans leur groupe.

Jana : Nous l'avons accepté car il a aussi de belles chaussettes ! (rires)

Ce festival a une forte présence belge. Nous savons qu'il y a une forte disparité entre flamands et wallons. Est-ce qu'il y a une sorte de communauté musicale en Belgique telle qu'on peut la retrouver avec des groupes comme JULVERNE ou LOUISE AVENUE qui marient le classique avec le jazz ou le rock ? Est-ce le signe d'une plus grande ouverture d'esprit qui existerait en Belgique ?

Joris : Je sais, depuis que nous avons monté ARANIS qu'il y a cette sorte d'école musicale belge mais, au début, je ne la connaissais pas. C'est lorsque nous avons sorti notre premier CD, après 6 ans de pratique musicale, que l'on nous a parlé de groupe comme UNIVERS ZERO. Cela a été une découverte importante pour moi et j'apprécie leur musique. C'est difficile pour nous d'analyser ce que nous faisons et de considérer si nous entrons dans une communauté musicale car nous faisons ce que nous faisons, sans recul, a fond dans la composition, les répétitions, l'organisation des concerts et la sortie des disques. En tout cas, nous vivons quelque chose de fort et nous sommes contents que ce genre de festival existe pour permettre l'expression de ce genre de musique. Mais je ne crois pas qu'il y a ait une forme d'ouverture d'esprit plus grande qu'ailleurs : le milieu classique est assez cloisonné et nous avons du mal à jouer notre musique dans ce milieu.

Jana : Cette lutte entre wallons et flamands est stupide. Il existe une culture belge et nous jouons indifféremment dans la partie flamande comme dans la partie wallonne de la Belgique. Lors de mon examen au Conservatoire, j'ai joué une composition de Joris pour mon examen et cela a été mal pris !

Comment, Joris, t'inscris-tu dans la lignée des compositeurs de musique classique ? Quelles sont tes influences ?

Joris : J'ai un intérêt assez large pour la musique classique sans compositeurs de prédilection. J'écoute beaucoup de musique à la radio et j'aime des groupes de la mouvance de Canterbury. J'ai été beaucoup influencé par un premier groupe que j'ai fait avec mes frères et qui n'existe plus maintenant.

Pour présenter votre titre Looking Glass, vous avez dit que c'était en référence à Philip GLASS or, votre musique n'est ni minimaliste, ni répétitive.

Jana : Oui et c'est pour cela que ce n'est pas un hommage à ce compositeur dans lequel l'ensemble du groupe ne se retrouve pas, c'était plus un clin d'oeil humoristique, un jeu de mots !

Avez-vous pensé à ajouter des instruments électriques plus rock à votre musique ?

Joris : Nous envisageons tout à fait la collaboration avec d'autres musiciens. Nous avons déjà collaboré avec trois chanteuses et nous avons le projet de travailler avec une batterie et des percussions ou un alto.

Joris, es-tu le leader puisque tu composes ?

Ward : Il faut bien qu'il y ait un leader dans un groupe et Joris joue ce rôle mais il n'est pas un tyran et nous pouvons travailler l'interprétation. Chacun a un pouvoir de discuter de la forme finale, de la longueur du morceau même s'il est très abouti au départ. Il y a eu au début d'un morceau, joué tout à l'heure, qui semblait être de l'improvisation. Est-ce le cas ou est-ce composé ?

Joris : Nous tentons dans certains morceaux de donner une certaine forme d'improvisation. En l'occurrence, la consigne était de démarrer très doucement pour terminer très fort. Je ne crois pas à l'improvisation complètement libre, un minimum de règles permet de cadrer le résultat donné par l'ensemble du groupe. Je suis un tyran ! (rires)

close

Renato Moraes - progbrasil.com.br

Songs from Mirage é o terceiro CD da banda da Antuérpia Aranis, banda que representa o que que tem de melhor do chamber rock atual. O septeto ganhou a colaboração de três vocalistas e o disco é uma suíte de 52 minutos. O som da banda continua com suas influências de tango, música minimalista, Univers Zéro, música folclórica européia e jazz. Os vocais são em latim e lembram mistura de canções célticas, música sacra e de corais que exploram a música folclórica como o coral feminino Le Mystere dês Voix Bulgares. A combinação é fantástica. As canções vão de momento de pura delicadeza até faixas de interpretações intensas e cheias de energia. A maior parte das faixas tem vocais, mas algumas são instrumentais. Ouvir o disco todo é uma viagem maravilhosa passando por motivos ciganos, de música clássica, sacra, tango, jazz e tudo combinado com muita inteligência e bom gosto. Os vocais são construídos com grande criatividade, podendo passar por momentos em que as três vocalistas cantam em uníssono ou em contrapontos muito bonitos e as vozes não são usadas apenas nos momentos calmos, pois a última faixa, Finale, a energia vem dos dez músicos e cantores e explodem de forma grandiosa. Esse CD é maravilhoso e vai agradar desde fãs do Univers Zéro até aqueles que gostam de new age. Em 2010 o novo projeto do Aranis terá três convidados, Dave Kerman (Present, 5uus, Thinking Plague, U Totem) na bateria, Pieree Chevalier (Present, Univers Zéro) nos teclados e Stefan Wellens (violino). O projeto é chamdo de RoqueForte! Esperem, mas enquanto isso fiquem com Songs from Mirage.

close

Abdul Alhazred - progressive-area.com

Deuxième surprise du jour avec nos Flamands d'ARANIS qui débutent vers 16h. Michel m'avait prévenu au printemps : si tu aimes UNIVERS ZERO et PRESENT, tu devrais t'y retrouver. En effet, même si on peut classer leur musique dans le « Rock de chambre », leur atmosphère et leur propos les éloignent assez nettement de leurs homologues belges. Ici la musique y est plus « lumineuse », avec des influences marquées d'Europe de l'Est (ils me rappellent KOLINDA), de musique classique contemporaine avec parfois des rythmiques très PHILIPPE GLASS.

Mené par le contrebassiste Joris VANVINCKENROYE, avec deux violonistes, un accordéon, une flûte, une guitare et le remarquable piano de Ward DE VLEESCHHOUWER (qui avait accompagné PRESENT lors du concert acoustique d'avril 2007) , ce concert de 75 minutes va me procurer de merveilleuses émotions, étant particulièrement sensible à cet univers musical imprégné de profondeur mélancolique.

A dominante féminine ce groupe sera ma révélation de ce RIO 2009.

close

CHFAB - progressive-area.com

« Finesse, nuance et excitation »

...Velours et poignards, suavité et frénésie, apaisement et vertiges, beauté et inquiétude... finesse d'une musique d'inspiration indéniablement classique, combinée à l'excitation d'une fibre toute rock et progressive. Voici le troisième opus de cette entité belge (flamande, néerlandaise, wallonne ?), dont la sensibilité domine tout particulièrement les débats. Pour les instrumentistes tout d'abord, mais également pour la splendeur des trois voix féminines invitées sur ce disque, aux textes volontairement imaginaires (confère MINIMUM VITAL, MAGMA, DEAD CAN DANCE, EKOVA...) .

Splendide est le mot juste, pour qualifier la qualité d'ARANIS. Alors évidemment, une question se pose quasi immédiatement , aux vues des instruments pratiqués dans ces «Chansons de Mirage »: où est le batteur ? En l'occurrence « la batteuse » serait plus appropriée... et bien en fait, de percussions, que nenni ! Mais comment peut-on faire du rock sans swing, sans beats ravageurs, sans breacks à foison ? Même pas une caisse claire ? Ni encore une grosse caisse pour marquer la mesure ? Non, non et non. Et pourtant, ça vous prend aux tripes, tout pareil.

Bien évidemment, il ne s'agit pas de riffs plombés, ni de furias dévastatrices, soyons clairs, on a affaire ici à un rock de chambre, ou bien à l'inverse à un quintette rythmé.... mais si mais si... Et vous en avez déjà écouté, et certains figurent même parmi vos références favorites. Je pense immédiatement à la force des musiques de DEAD CAN DANCE, à AFTER CRYING évidemment, ELLEND et d'autres encore.

Oui, avec ces jolies fées (et deux gaziers aussi, dont le bassiste semble être le compositeur de chaque pièce), on va traverser des séquences cinématographiques pleines d'émotions, de poésie troublée, d'arythmies symphoniques, de pensées sombres et obsessionnelles, et le tout parmi les aspirations du moyen âge, les accordéons du tango le plus hanté, et la mélancolie des musiciens du bord du monde (Yann TIERSEN en effet semble chausser parfois des souliers identiques, sur les grèves du nord de l'Europe).

Le jeu est pourtant particulièrement risqué dans un domaine comme celui du tout-acoustique orchestral, et bien souvent, la niaiserie, la prétention et l'auto suffisance se font un malin plaisir d'enrober toutes ces musiques d'un rose bonbon cellophané tout particulièrement ridicule, et nauséeux.... J'ai encore en tête les efforts vains d'une certaine chanteuse compositrice et interprète italienne, qui n'avait pas manqué de s'enfoncer (sans doute malgré elle, je l'espère) dans la vase collante et putride du cucul le plus ennuyeux, et si bête, à force de clichés archi convenus.... Je revoie également les gestes apprêtés et les faux élans particulièrement masturbatoires de mes professeurs de piano et solfège, dont les yeux quasi révulsés trahissaient sans équivoque une cérébralité toute sclérosée , engoncée dans ce carcan qu'est le conservatisme des bien nés, tout particulièrement chrétiens, et j'arrête là le déversement de ma colère...

Et bien donc, belles damoiselles et damoiseaux d'ARANIS, vous nous invitez là à une merveilleuse escapade, au même titre que vos formidables invités, où tout talent technique saura s'effacer devant des compositions absolument captivantes, intenses, et la mélopée envoutante de vos sirènes fera de nous des marins délicieusement perdus, lovés contre vos ventres ronds et chauds. Kate BUSH ou toute autre GWLADYS ( de Bretagne) ne pourront qu'applaudir au charme très adulte, très mûr, de votre musique voyageuse.

Pour les amateurs, deux albums ont déjà précédé ce chef d'oeuvre; ARANIS II en 2007, et ARANIS en 2005. Ne frottez donc pas vos yeux, car le mirage est bien réel...

Superbe.

close

Christophe Manhès - progressia.net

Cette formation de musique de chambre a toujours su vivifier sa matière acoustique d'une superbe pulsion, quasi rock, à la fois dynamique et onctueuse. Sans incarner la fusion parfaite entre rock et classique des Biélorusses de Rational Diet, les Belges, moins féroces, ont trouvé leur propre voie en s'inspirant de musiques à l'origine plus diverses qui vont de la world music au style médiéval en passant par la musique contemporaine minimaliste.

Désormais proche de groupes comme Univers Zero et Magma avec lesquels il partage une expression toujours plus sombre sans toutefois avoir en commun la même radicalité, Aranis se rapproche plus judicieusement des oeuvres pop de Philippe Glass ou, dans un registre électrique, de la grisante majesté du Cycle 1 de Setna.

Songs From Mirage diffère également de ses prédécesseurs par la résonance d'un splendide choeur à trois voix. Les compositions en sont amplifiées d'une dimension qu'elles n'avaient jamais atteinte jusque-là. Force et détails des mélopées, parfois étranges - « zeuhliennes » diront certains -, confèrent à ce disque un ton automnal original qui le situe à la frontière de l'aube et du couchant et le rendent agréablement propice à l'onirisme.

Aranis semble vouloir décoller l'esprit de la matière. Interprétée par un orchestre d'un indéniable magnétisme, l'écriture possède l'allure élégante d'un carrousel surnaturel bercé par le chant de prêtresses païennes. Superbement produite, limpide et chaleureuse, elle coule de source avec la tranquillité sauvage d'un fleuve oublié. Ce qui est formidable avec la musique enregistrée, c'est que même miraculeuse elle peut être rejouée à l'infini. Avec Songs from Mirage on aurait tort de se gêner.

Commentaire de marksragel:

Si la majesté de la musique d' Aranis est immédiatement ressentie à l'écoute de leurs cds , il faut se dire que l'étonnante puissance qu'ils dégagent sur scéne ne fait que la magnifier . ( vus au grandiose festival Rock In Opposition de Carmaux )

close

Matt Howarth - soniccuriosity.com

This release from 2009 offers 58 minutes of exciting chamber music. Aranis is: Linde de Groof (on violin), Liesbeth Lambrecht (on violin), MaRjolein Cools (on accordion), Axelle Kennes (on piano), Joris Vanvinckenroye (on double bass), Stijn Denys (on guitar), and Jana Arns (on flute). Els van Laethem, Herlinde Ghekiere, and Anne Marie Honggokoesoemo provide choral vocals.

Recital music with a heavenly demeanor receives an emotional jolt, transforming classical airs into thrilling expressions rich with drama. The violins provide ambrosial layers of fluttering timbre like a flock of birds casting off their ethereal disposition and basking in urgent agitation. The bass injects a weighty undercurrent, establishing a pensive foundation for the lilting melodies. Instances of accordion generate a jovial presence within the mix. The piano often erupts with commanding chords, establishing a dramatic flair. Flute strains escalate a pastoral attitude into passionate assertions. Guitar lurks in the mix, providing subtle enhancement. Choral vocals frequently imbue the music with a stately elegance that is rich with expansive scope.

These compositions expand the notion of chamber music into tuneage of modern charm. Their fundamental cerebral nature is tastily flavored with an accessible air that contains just the right touch of pep, resulting in songs that mesmerize while they invigorate.

close

Nina Hagen Kaldhol

Den belgiske septetten Aranis var for mange den største overraskelsen på festivalen, og de ble også den store snakkisen. Etter en litt usikker start grunnet tekniske problemer, hentet den unge og begavede gruppen seg raskt inn og leverte en imponerende konsert. Med besetningen kontrabass, piano, gitar, accordeon, fløyte og to fioliner, kan Aranis' musikk beskrives som fransk folkemusikk, tango, minimalisme, neoklassisisme og kammerrock blandet inn i utrolig spennende og dynamiske komposisjoner.

Det er i all hovedsak bassisten Joris Vanvickenroye som skriver musikken, og hans evner som komponist og arrangør er imponerende. Stykkene er fulle av dynamikk, både når det gjelder lydstyrke og når det gjelder antall musikere som spiller ad gangen, eller rytmisk komplekse partier mot mer flytende partier, og veksling mellom hvilket instrument som spiller melodien. Vanvickenroye vet hvordan han skal utnytte hvert enkelt instrument til fulle, og han skifter mellom behagelige, vakre harmonier, skjærende, dissonerende harmonier og noen mer jazza akkorder.

Alle musikerne er klassisk skolerte og har en fantastisk teknikk, og de klarer også å frasere de rytmisk komplekse partiene like tydelig som pop/rock/jazz-musikere. Som nevnt i forrige Tarkus' artikkel om rockeband og symfoniorkestre, er klassisk skolerte musikeres forhold til puls en helt annen, og rytmer fraseres ofte mye mer flytende. Aranis har derimot både den rytmiske presisjonen og rockens trøkk på plass, og kan vanskelig plasseres i den ene eller den andre sjangeren. Musikerne var virkelig til stede på scenen, og vi ble guidet gjennom konserten av fløytisten Jana Arns og hennes sjarmerende vitser. Humor og glimt i øyet var en viktig ingrediens i konserten.

Noe Aranis vinner på, er at kompleksiteten i stykkene deres ikke er så påtrengende at folk flest ikke vil forstå den. Det var flere som bemerket etter konserten at "dette kunne jo selv moren min ha likt". Når det er sagt, er Aranis' musikk annerledes og nyskapende, og perfekt i denne RIO-sammenhengen. Det ble bemerket av en festivalpublikummer at han syntes trommisen i Aranis gjorde en utrolig dårlig jobb... Personlig likte jeg at de ikke hadde med seg trommis, men det er snakk om at de skal gjøre et samarbeid med Dave Kerman snart, noe som blir utrolig spennende å høre!

Det eneste negative jeg kan si om Aranis, er at de gode musikalske ideene ikke alltid får tid til å stabilisere seg før stykket haster videre til en ny del. Samtidig er jo denne collageaktige stilen som noen av stykkene har, et virkemiddel like fullgodt som noe annet, så alt i alt er Aranis virkelig et band det er verdt å få med seg!

close

Christophe Manhès (interview) - www.progressia.net

C'est beau, une formation qui prend son envol. Avec Songs From Mirage, les Belges font évoluer leur musique, onirique et mélancolique, en la dirigeant autant vers le jazz et la zeuhl que le rock, sans perdre de vue leur identité d'orchestre. Enthousiastes, nous avons interrogé le peu disert compositeur principal mais néanmoins superbe capitaine aux commandes du navire Aranis. Et puis comme on dit, plus c'est court, mieux c'est !

Songs From Mirage donne l'impression qu'Aranis est doté d'un gros appétit d'évolution ! Le mot « intensité » le définirait assez bien. Qu'en pensez-vous ?
Joris Vanvinckenroye : Nous le prenons pour un compliment, merci !

L'intégration des vocaux a propulsé votre musique vers une dimension supplémentaire. Il est étonnant de voir avec quel naturel vous avez réussi à les intégrer.
Merci encore. [NdlR : Y'a pas de quoi, tout le plaisir est pour nous].

Avez-vous une idée précise du résultat que vous souhaitez obtenir pour chaque nouvel album avant d'entrer en studio ?
J'essaye toujours de trouver une raison de réaliser un disque. Celle du premier album était évidente : c'était une présentation du groupe et de son style musical. Le second était une variation sur le thème de son prédécesseur, que nous avons essayé de surpasser sans pour autant perdre de notre identité. Pour le troisième album, nous avions besoin de sonner vraiment différent. Ayant travaillé avec trois chanteuses dans mon ancien groupe, Troissoeur, il m'a semblé que c'était l'option la plus intéressante pour Aranis.

Êtes-vous à la recherche d'un son précis ou bien est-ce simplement le résultat de la somme des musiciens qui composent Aranis ?
Il est avant tout question d'écrire une musique agréable avec une instrumentation qui m'inspire. Je suis néanmoins obligé d'être réaliste et de faire avec ce que j'ai. C'est pourquoi j'utilise les instruments et les instrumentistes que je connais le mieux. Lorsque j'écris une nouvelle pièce, c'est aux musiciens de la tirer vers le haut.

La question de l'esthétique dans la musique pop ou savante se pose de moins en moins. Quel que soit le genre abordé, est-ce dû selon vous au fait que l'aspect technique et/ou mélodique prenne le dessus ?
La musique peut être belle de nos jours, même si on ne peut ignorer la facette d'avant-garde de l'histoire de la musique au vingtième siècle. Il faut trouver un bon équilibre entre les différents styles musicaux et toutes les techniques possibles. Il s'agit de concevoir une musique qui nous émeut, et nous utilisons dès lors toutes les options qui s'offrent à nous pour y parvenir.

Est-ce difficile de trouver aujourd'hui les moyens d'obtenir une bonne production ?
Oui, car il n'y a vraiment plus d'argent pour réaliser des disques, de nos jours. Il est devenu nettement plus facile d'enregistrer, mais cela reste bien difficile de le faire dans de bonnes conditions.

Vous êtes avant tout un orchestre de musique de chambre, mais quelles sont vos influences majeures émanant de la musique rock, par laquelle vous semblez être de plus en plus attirés ?
J'ai toujours écouté toutes sortes de musique, j'ai étudié la musique classique, j'aime le jazz et quelques musiques voisines du folk. J'écoute également ce qu'on appelle du rock de chambre ou Rock In Opposition. D'une manière générale, je suis attiré par les musiques nouvelles qui cherchent à mélanger différents styles. Je pense que c'est de cette manière que la musique pourra évoluer.

Avec un groupe comme Setna, ne représenteriez-vous pas quelque chose comme le visage féminin de la zeuhl ?
C'est-à-dire l'ivresse des pulsions rythmiques utilisée de manière plus sensuelle que martiale ? Cette instrumentation « douce » et le fait qu'il y ait une majorité de femmes dans Aranis orientent la musique en ce sens. Le prochain album sera plus masculin.

Qu'utiliseriez-vous comme argument pour convaincre quelqu'un d'écouter votre musique ?
La publicité n'est pas mon fort, je suis désolé.

Aimez-vous les étiquettes ? Sont-elles utiles où empêchent-elles un groupe comme le vôtre, très polymorphe, d'être correctement évoqué ?
Les étiquettes peuvent être utiles mais pas pour des groupes comme nous. Il est toujours très ardu de trouver les mots justes pour définir notre musique. D'ailleurs, peu importe le genre de musique dont il est question, je sais juste que les étiquettes sont importantes pour vendre.

L'évolution future d'Aranis devrait tendre vers l'ajout de percussions. Comment avez-vous réussi à « accrocher » un percussionniste de l'envergure de David Kerman ?
Nous avons rencontré David au Gouveia Art Rock Festival. Il a vu notre concert et nous a avoué qu'il aimait vraiment ce que l'on faisait, et que si nous avions un jour besoin d'un batteur, nous pouvions lui demander.

Où en est votre travail sur les nouvelles compositions ?
Elles sont bouclées et sont bien plus puissantes et énergiques que d'habitude. C'est une bonne évolution pour le groupe.

Quel que soit l'avenir de la diffusion de la musique, comment voyez-vous celui de la vôtre ?
Je crois qu'il existe encore beaucoup de gens qui aiment la musique que l'on joue, mais qui restent mal informés de notre existence. Nous sommes donc obligés d'élargir notre public petit à petit. La chose la plus importante pour le groupe reste d'aller de l'avant.

Des voeux particuliers pour cette année ?
Je vous souhaite une bonne année à vous tous avec beaucoup de découvertes musicales intéressantes et créatives !

close

René Warny - Goe Vollek

De groep van Joris Vanvinckenroye, contrabassist en componist, is moeilijk in een vakje onder te brengen. Folk maakt hij niet, rock of pop evenmin, maar elementen van klassiek, jazz, nuevo tango, griezelfilmmuziek, avant-gardisme, Zappa, close harmony, Fins-Oegrische zangstijl, opera of Afrikaanse roepzang zijn nooit veraf.

De veertien "Songs from Mirage" vormen een symfonisch geheel, met voortdurend ritmische veranderingen. Vaak hoor je een sobere, ietwat bevreemdende inzet, aanzwellend tot een crescendo, soms uitmondend in totale kakofonie, waarna de rust terugkeert met intimistische momenten.

Via minimalistisch pianospel, pizzicato vioolpartijen, subliem gesoleer, sfeervolle duetten, repetitieve riffs en orkestrale uitspattingen wenden de zeven muzikanten hun violen, accordeon, piano, contrabas, gitaar en fluit vakkundig aan om deze klankcollages gestalte te geven.

Drie opperbeste zangeressen kleuren de stukken in, soms solistisch, meestal in harmonie, soms intimistisch, dan weer uitbundig. Meer dan eens hoor je Värttinätoestanden, maar evenzeer klassieke canto, Afrikaans aandoend gekrijs, repetitieve zangflarden, opera-achtige partijen, Urban Tradonomatopeeën of engelachtige a capella zang. Een beste geslaagde creatie in zijn genre.

close

Etienne Bours - Trad Mag

Nous sommes ici dans une musique atypique, minimaliste à la Wim Martens, nouvelle et audacieuse (parfois) à la Daau.

Cela vous fait une belle jambe, ces comparaisons flamandes. Le chant est classique, à l'ancienne. La musique est faite de cordes, piano, flûte et accordéon. La composition est contemporaine, très musicale, souvent franchement esthétique, dans le meilleur sens du terme. On a envie d'y revenir, de se mettre cette musique dans le film de sa vie, quelque part quand on a besoin d'élan ou plus loin quand on entend que les voix d'un autre monde, d'une autre époque qui nous rappelle à une part de nous que l'on ne connaît pas.

Ce disque mérite une écoute attentive, même si certains côtés peuvent apporter une idée de déjà trop entendu ou trop évident. L'instant suivant vous projette plus loin.

close

folkforum.nl

Deze middag was het publiek in het Folkcafé in de Tilburgse Paradox getuige van het geheel instrumentale programma Music For An Imaginary Film van Aranis. Er worden stukken ten gehore gebracht uit het hele repertoire van deze Belgische groep en een klein voorproefje van nieuw werk.

Er komen nummers voorbij over ADHD, turbulentie, of om mensen die op maandag weer moeten gaan werken een hart onder de riem te steken, de film mogen we er zelf bij denken, zoals de titel van het programa al aangeeft. Van begin tot eind is het genieten van de virtuositeit van de muzikanten op viool, gitaar, piano, accordeon, bas en dwarsfluit. Aranis speelt als sextet, waarbij Ward De Vleeschouwer als gast op piano Axelle Kennes vervangt. Vanaf het eerste stuk worden de composities van bassist Joris Vanvinckenroye enthousiast ontvangen door het publiek. Als beloning is er in de toegift Pasta Presto, heel toepasselijk een kort en snel stuk, als voorproefje van een nieuw album, dat nog opgenomen moet worden. In maart duikt de groep de studio in, Jana Arns verklapt alvast dat ze dit keer met percussie gaan werken.

close

BOB MULVEY - Dutch Progressive Rock Page

The discerning prog listener has been known to embrace music that may not initial appear to fall wholly within the boundaries of the genre. Therefore I would like to offer Aranis' Songs From Mirage as a contender for your attention.

This is the third release from the band following up Aranis (2005) and Aranis II (2007).

The core of the group of this Belgian group are Liesbeth Lambrecht (violin), Marjolein Cools (accordion), Stijn Denys (guitar), Jana Arns (transverse flute), Joris Vanvinckenroye (contrabass & composition). As Aranis undertake a number of different projects they then enlist the services of other musicians depending upon their requirements at that time. For Songs From Mirage these are: Els Van Laethem (vocals), Herlinde Ghekiere (vocals), Anne Marie Honggokoesoemo (vocals), Linde De Groof (violin), Axelle Kennes (piano)...

Along with my opening remarks, a glance at the band members and their respective instrumentation you will already have an indication that this is not going to be standard prog fayre. Aranis perform often complex instrumental pieces along with more accessible multi-part vocal arrangements. Sometimes as separate tracks and others within the same piece of music. But Songs From Mirage is not just about complexity. We also have delicate and haunting, strident and absorbing, relaxing and draining... Perhaps Aranis' summation of their music may help:

"The music is filled with contrasts and opposing themes. It's dark and light at the same time. It's beautiful and nasty, simple and complex. It has a personality of its own and nevertheless you can hear the influences from a multitude of different genres and styles. Never heard before and yet recognisable. It is through the combination of these opposing themes and influences that emerges a contemporary and vibrant sort of music with a very unique character."

The opening Ouverture captures much of this character - starting with a menacing bass drone accompanied by angelic vocalisations. Gradually other instruments (initially violin) creep into the music, adding to the tension. The band maintain this grip for a little over two and half minutes. Enter the piano and the mood changes and the air is light and breezy with numerous instruments dancing playfully and held together by the sweet harmonising vocals. Five minutes in and the darker tone returns, although subtly different. Superb stuff. I'm convinced already. Fresia on the other hand is simply beautiful with a captivating vocal line and mainly piano accompaniment.

Chamber Rock perhaps speaks for itself - complex, busy and excellent ensemble playing. The brief Reprise and Lullaby also need little explanation. The latter however is one of the most engaging tunes on the album, with a simple bass line forming the backbone to yet another excellent vocal performance. The "marching" instrumental Airesym follows with light and shade throughout.

Elsewhere we have Anyu with its playful flute, whereas Lever In Plakjes moves us straight into the realms of performance theatre. Jelimena is another absolute gem with great melodies and an uplifting spirit. As with many of tracks from Songs From Mirage there's a distinct Eastern European flavour present and Keria is no exception. Out Ama is the bands tour de force encapsulating much of what makes Aranis tick. Enjuminenna is another uplifting track which segues into the equally delightful Ilah. The flavours of English folk music along with the aforementioned Eastern European influences brought the excellent The Secret Language Of Birds album to mind.

The grand Finale lives up to its title, but sadly I've run out of superlatives. As with many other tracks from the album, the main themes are recapped and reintroduced thus making it a fitting conclusion to the album.

The CD comes in a fitting gatefold package, that is simple and tasteful. The production is also top notch.

I've not singled out any individual performances from the album as all the musicians contributions are exemplary throughout. To be honest I couldn't find fault with this release from Aranis at all, just a shame I hadn't heard it last year as it certainly would have ranked in my top ten for 2009.

Now I have pondered long and hard as to my final conclusion and deliberated whether a recommendation tag for this release would be appropriate - purely based on the nature of the DPRP site. And it was only at the point that Ian Anderson's The Secret Language Of Birds popped into my mind that the decision became clear. SLOB may not be considered by all as a progressive rock album, but it certainly rocks my boat and is one of my all time favourite albums. Similarly Songs From Mirage presses many of the right buttons for me.

So on a personal note I'll say that this a truly fascinating album, a delight to listen to and certainly worthy of your attention. Oh yes - and recommended to all...

Conclusion: 8.5 out of 10

close

Dave Lynch - itunes.apple.com

On their third full-length CD, the suite-like Songs from Mirage, Belgium's Aranis prove that they can throw a sonic curve ball at their listeners while still remaining largely true to their overall sound. But what is the Aranis "sound," anyway? The Antwerp-based ensemble finds itself somewhat locked in a rock box when listeners and writers attempt categorization, and yet this is a band with a decidedly "chamber music" approach: led by a double bassist and featuring two violins, flute, piano, guitar, piano, and accordion - and no drums. If one were to define "rock" as having a rock-solid rhythmic pulse, then the pigeonholing is easy to understand; Aranis insistently drive forward as they layer their instruments in ostinatos and arpeggios with both drama and finesse, and even when their tempos slow down, their rhythms are usually explicit rather than merely implied. And yet Aranis composer/bassist/bandleader Joris Vanvinckenroye's music probably owes as much to minimalism as to rock - there are instances when a Philip Glass influence emerges, although minimalism's mechanistic precision is camouflaged by the warmth of Aranis' instrumentation (it takes a special talent to make an accordion sound cold) and a tinge of Euro-folk.

Rock, chamber music, contemporary composition, Euro-folk - whatever it is, Aranis' music sounds uniquely their own, and after Aranis and Aranis II, two rather similar-sounding albums, one might have expected that Songs from Mirage would present more of the same. But Vanvinckenroye has added something new here - three female vocalists who sing in an ethereal, somewhat medieval-sounding choral style, with voices sometimes standing alone but more often united in harmony over the band's interlocking riffs and forward surge. Aranis still sound like Aranis here, and thankfully so; and the singing of Els Van Laethem, Herlinde Ghekiere, and Anne Marie Honggokoesoemo is a nice touch, although Songs from Mirage is not satisfied with a mere touch of them. In fact, they sing on most tracks, so their presence becomes more like a full meal, or even a feast - with the previously nearly all-instrumental Aranis moving slightly in the direction of accompanists rather than the main event. The casual listener might even think "new age" at times, thankfully with the sheen rubbed off and the bombast removed by Aranis' intimacy and comparatively small scale (although they seem to be shooting for a Carmina Burana feel during "Lever In Plakjes" - The Omen rearing its head rather than Koyaanisqatsi).

It would be a mistake to conclude that the singers are everywhere, however; tracks like "Chamber Rock" and "Airesym" - the latter showcasing the violins with pizzicato accents and a brief wailing solo break - have moments of dark and dramatic, nearly aggressive power in a completely instrumental realm. "Keria"'s concluding bursts of dissonance are overtaken by a brief interlude of cacophonic free improvisation, and "Ilah" is Aranis at their absolute best in four and a half minutes - beginning and ending with hypnotic and understated minimalist-flavored repetitions and harmonics but filled in its early music-tinged midsection by stunning interplay in unison and counterpoint lines, particularly from the flute, guitar, and violins. And although the otherworldly beauty of the three singers might wear a little thin by the concluding "Finale," one might note that Van Laethem, Ghekiere, and Honggokoesoemo are a better vocal fit with Aranis than Joris Vanvinckenroye's brother Edwin, the histrionic guest singer on "Zilezi," a lengthy track from the band's debut CD. All things considered, then, Songs from Mirage is another fine release from Aranis, proving they can keep their identity intact while charting new and often beautiful directions.

Dave Lynch, Rovi

close

Alice Bossut - musiczine.net

Dans une ambiance oscillant entre musique médiévale, classique et rock, Aranis taille sa route. Aranis c'est un groupe dont le noyau dur réunit Liesbeth Lambrecht au violon, Marjolein Cools à l'accordéon, Stijn Denys à la guitare, Jana Arns à la flûte traversière et Joris Vanvinckenroye à la contrebasse. Ce dernier est également le compositeur du groupe, et a récemment signé l'album solo « Cycles » sous le patronyme de BASta!, que l'on avait fort apprécié à sa sortie, il y a presque un an.

« Songs from mirage » est composé comme une oeuvre classique, débutant par une 'ouverture' et se clôturant par un 'finale' figurant sur la track-list. Le piano et les cordes y ont la part belle. Ils tissent de sombres toiles sur lesquelles viennent évoluer trois voix féminines (Els Van Laethem, Anne Marie Honggokoessoemo et Herlinde Ghekiere).

Musique filmique, souterraine, elle fait plus penser au répertoire baroque ou romantique qu'au rock contemporain. Les vocaux secrètent cette teinte surannée, très soutenue, des chants médiévaux, la langue est inconnue, le chant parfois mélancolique.

« Lullaby », le morceau le plus aérien de l'album, laisse une voix mener le jeu, soutenue par une rythmique discrète de contrebasse et rehaussée de vocalises à trois notes, plus haut dans les aigus. Repris par la flûte et l'accordéon, le thème s'étoffe ainsi de nombreuses résonances. Sur « Airesym », c'est le piano qui tient la barre, assombri par des accents de contrebasse. Des pizzicati de violon les rejoignent, ainsi que l'accordéon. Le ton monte. Sur « Out Ama », c'est une bataille de cordes et de piano qui éclate dans une ardeur théâtrale.

Ce qui est frappant c'est surtout la variété de tons, de climats. Menaçante, inquiétante, douce ou furieuse, l'orchestration aime à faire monter la tension. Et puis, après l'orage, la tranquillité revient. On reconnaît le compositeur de « Cycles » à ses variations hypnotiques, notamment sur « Jelimena » titre caractérisé par une structure mélodique simple, sur laquelle viennent peu à peu se greffer les autres instruments.

On pourrait évoquer le groupe DAAU, même si ce dernier s'inspire davantage des musiques actuelles. Effectivement, la couleur 'classique' rebutera peut-être les amateurs d'Ezekiel ou du Chapelier Fou, mais une affinité est tout de même perceptible. Difficile à étiqueter, la musique de ce groupe pourrait aisément servir de BO cinématographique...

close

Jâk - folkroddels.be

ARANIS is opgebouwd rond componist en contrabassist Joris Vanvinckenroye. Bij Aranis spelen klassiek geschoolde muzikanten, maar dat wilt niet zeggen dat ze klassieke kamermuziek spelen. Hun muziek is gewoon niet in vakjes onder te delen maar omdat vakjes nu éénmaal belangrijk zijn om te kunnen communiceren over muziek en ook om die muziek te kunnen verkopen hebben ze er zelf het vakje 'chamber rock' op geplakt.


Op hun eerste (instrumentale) plaat pakten ze al heel sterk uit met hun experimentele maar tegelijk behoorlijk toegankelijke muziek. Hun tweede plaat was geconcipieerd als de soundtrack van een (onbestaande) film en luisterde dan ook naar de naam 'MUSIC FOR AN IMAGINARY FILM'. Dat concept kwam niet zomaar. Ik kan mij inbeelden dat ze na de eerste plaat heel veel reacties kregen dat hun muziek aanzet tot wegdromen, dat ze perfect heel verschillende sferen en emoties kan opwekken. Dit idee van imaginaire filmmuziek werd omgezet in noten.


Ook op deze derde plaat verwijzen ze met een knipoog naar het concept van een soundtrack. De plaat kreeg namelijk 'SONGS FROM MIRAGE' mee als titel, en de aandachtige lezer vraagt zich dan natuurlijk af of 'Mirage' de naam van een film is (neen dus). Ook hier is er een evolutie merkbaar. De groep heeft namelijk geen zin zichzelf te blijven herhalen. Het nieuwe is de zang. Vanvinckenroye had dankzij de (helaas ter ziele gegane) groep TROISSOEUR al heel wat ervaring met zang. Net zoals bij Troissoeur wordt er vooral gezongen in een imaginaire taal. Zo wordt de zang een puur instrument, en wordt de eigen verbeelding van de luisteraar niet gehinderd door opgelegde betekenissen. We kunnen deze muziek ondanks de zang dus eigenlijk nog steeds als puur instrumentaal beschouwen.


Dat gebrek aan een duidelijk 'genre' en de instrumentale muziek zorgt er wel voor dat recensenten (zoals mezelf) het moeilijk vinden om hierover te schrijven. Gelukkig kunnen we nog steeds terugvallen op vergelijkingspunten met andere groepen.


Zo doet de zang me denken aan enerzijds een vrouwelijke versie van Troissoeur, maar anderzijds ook aan MIRANDA SEX GARDEN. De muziek zelf is vol, donker, dreigend en af en toe bombastisch. Vergelijk het met een akoestische PINK FLOYD, met het IJslandse SIGUR ROSS, met de Franse neo-folkgroep PAIN D'EPICES (en dan zeker met hun plaat 'L'ORTOPHONE') maar vooral ook met de eerdere platen van Aranis. De vele repetitieve stukken zorgen voor een zeker hypnotiserend en tranceverwekkend effect. Bij het wegdromen verzin je zonder problemen je eigen film. Bij een tweede luisterbeurt viel het me op dat er af en toe gewerkt wordt met assymetrische ritmes (zoals een wals in 5). Of het hierdoor komt weet ik niet, maar deze CD klinkt me van al hun platen het meest 'folk' in de oren. Zelf ben ik dol op dergelijke muziek, maar ik weet ook dat niet iedereen mijn mening deelt. Ik raad bij deze aan onze lezers aan om zelf een oordeel te vellen. Dat kan via de myspace van de groep, waar je stukjes van elke cd kunt beluisteren.


De groep brengt binnenkort trouwens een vierde CD uit: 'ARANIS IV' met als koosnaampje 'RoqueForte'. Ze werken er samen met de drummer Dave Kerman, maar dat is terug een ander verhaal!

close

Christian Moll - folkworld.eu

Vor einigen Jahren war die junge belgische Folkmusik Szene eine der heißesten in Europa. Viele junge Bands habe ungewöhnliche Wege beschritten und verschiedenen Einflüsse in ihr Klangbild eingearbeitet. Ich habe allerdings in den letzten Jahren diese Szene etwas aus den Augen verloren. Dabei habe ich sicherlich einiges verpasst.


Die beiden vorliegenden Alben sind 2009 Erzeugnisse der flämischen Szene. Maßgeblich beteiligt an diesen beiden Alben ist Joris Vanvinckenroye. Joris spielt den Kontrabass und ist Komponist - alle Kompositionen der beiden Alben sind aus seiner Feder. Ich bin vor einigen Jahren schon auf Joris gestoßen - damals war er mit seinen Brüdern und Pieter Thys bei den "drei Schwestern" Troisseur.


Basta! ist die Joris solo auf dem Kontrabass. Das ganze Album ist ausschließlich dem Kontrabass gewidmet - gezupft und gestrichen. Ich bin beeindruckt wie voll der Klang auf dem Album zum Teil geworden ist. Seine Kompositionen sind stimmig und langweilig wird mir das Album nie...


Aranis existiert schon einige Zeit und "Songs from Mirage" ist schon das zweite Album. Vor diesem Album war Aranis eine rein instrumentale Band - hier stoßen jedoch drei Sängerinnen zu der Band. Schon instrumental bilden die Musiker gerne große Spannungsbögen. Der Gesang ist mysthisch, oft sehr fordernd, etwas getragen mit zum Teil chorhaften Charakter, gesungen wird in einer Sprache, die ich nicht erkenne (ich nehme an, dass es auch keinen echten Text gibt - sondern eher lautmalerische "Stimminstrumente"). Durch die Stimmen wird der Spannungsbogen der Instrumente verstärkt.


Beides sind sehr spannende Alben - empfehlenswert! (Auch wenn ich zugeben muss, dass ich bei Aranis bei ersten Hören mir noch nicht sicher war, ob mir die Musik gefällt - aber die Faszination nimmt mit jedem Hören zu.)

close

Geir Larzen - monstermagazine.webdivision.no

Den belgiske kvintetten Aranis har virkelig lyktes å vippe meg av pinnen med denne skiva. "Songs From Mirage", bandets tredje album, er - foruten fast besetning av fioliner, trekkspill, ståbass, gitarer og fløyter - forrettet med innhyret sangtrio. Kompositorisk øser ensemblet av flere århundrer med europeisk musikkhistorie, selv om modalfokuset er utpreget østlig og avsindig vakkert; sporadisk på grensen til det gråtkvalte. Til forskjell fra RIO-bevegelses arrigste advokater, holder Aranis melodilinjene høyt i hevd. Resultatet blir en intensivert forøkning helt på sidelinjen av normalen. Selv uten ordinære rockegrep, gestalter belgierne en muskuløs, kunstnerisk tilnærming som gir en tittel som "Chamber Rock" ualminnelig mening. Du kan kalle det hva du vil - faktum er at Aranis har begått et storslått, dynamisk, nyansert og henrivende konseptverk med kolossalt voksepotensiale. De innbyrdes stykkene veksler mellom det faretruende dramatiske, det elegisk skjønne, og avmålt, hymnologisk kontemplasjon. Hvert bidige spor er forbilledlig eksekvert, og dødpunkter finnes ikke. Til og med den åpne, drønnende produksjonen setter mitt mørke, forstemte hjerte i brann. Hadde Krzysztof Kieslowski vært i vigør, og søkt et progressivt lydspor til film, ville Aranis blitt tilkalt på flekken. "Songs From Mirage" er nemlig svært kinematografisk, og grenseovergangene mellom bombastisk uleilighet og eterisk tristesse så kløktig og elegant utvirket at jeg ble sittende og klype meg i armen under de to første gjennomlytningene. Var det noe i denne opptegnelse du tente på, så la all tvil fare - dette er en musikkbragd du virkelig trenger. Sjekk i det minste ut høydepunktene, som er overturen, "Airesym", "Aynu", ravnsvarte "Lever In Plakjes" og "Ilah". Den ti minutter lange finalen rommer også mye bra, men burde kanskje vært nedslipt en tomme eller to. Og det var innsigelsen. Herre min skamferte skaper, for et orkester!

close